Man dør ikke av det – man tar vekk livmortappen og lever videre

Skrevet av: Anne Victoria Frogner, Innholdsansvarlig i Side2

Det er september. September betyr #sjekkdeg. Inn til gynekologen, ta celleprøve og vent på svar.

Selv har jeg sjekket meg siden tidlig i tyveårene. Hvert tredje år eller hver gang jeg har vært nødt til å gå til gynekologen. I 2017 fant de lette celleforandringer hos meg. Jeg syntes ikke det var noe gøy i det hele tatt og brukte en god del tid på å gruble over livet til min egen livmor.

Hvordan stod det egentlig til der nede?

I samme slengen testet jeg selvfølgelig også positivt på HPV. HPV (Humant papillomavirus) er en stor gruppe med virus, hvor omtrent 40 av dem smitter ved seksuell kontakt. HPV er den eneste kjente årsaken til livmorhalskreft, men celleforandringer i livmorhalsen kan også oppstå ved infeksjoner med sopp og bakterier, skriver Norsk Helseinformatikk.

70 prosent av alle kvinner blir smittet med HPV i løpet av livet. Samtidig er kroppen verdens mest fantastiske maskineri, og den ordner vanligvis opp selv i løpet av et halvt til to år. Men ikke i alle tilfeller. Det er derfor jeg alltid har sjekket meg, for å ta grep hvis det er behov for det.

Og det er derfor DU må bestille time hos fastlegen din og sjekke deg. 

Et halvt år etterpå lå jeg igjen sprikende på bordet til min fantastiske gynekolog, litt bleik om nebbet. Neste stopp: Vevsprøve av livmoren for å sjekke hvordan det stod til nå. Jeg synes faktisk det gjorde vondt. Jeg kunne ha løyet, men det blir for dumt. Barnefødsler er helt garantert mye verre, og det gjør jo folk hele tiden. Så at det gjør litt vondt er for pokker ingen unnskyldning for å la være. Selv den digre tampongen du får dyttet langt oppi der, overlever du fint. Jeg fikk til og med se på biter av min egen livmor på glass. Det så ut som små hudfargede steiner med blod på. Jeg var fascinert. 

Akkurat den tampongen var innmari interessant. Jeg beskrev følelsen på messenger for noen venninner og spurte hvordan det inni h**vete er mulig at et digert hode skal ut der nede når den alt for store tampongen var så vond å trekke ut? De bare lo av meg, for ingenting kan visst måle seg med en fødsel, sånn smertemessig sett (tenkte jeg det ikke). 

Prøvesvaret kom, og det viste seg at jeg fortsatt hadde celleforandringer. Grove denne gangen, og jeg fikk beskjed om at jeg måtte konisere. 

Vet du hva det er?

Det er å kutte av livmortappen, slik at celleforandringen ikke får utvikle seg til kreft. Fy faen, jeg ble så jævlig redd. Jeg hylgråt på kjøkkenet (fuck naboene) og var sikker på at det var slutten. 

Jeg tenkte alle slags mulige rare tanker, mens jeg snørra og grein og gulpet i meg hvitvin rett fra flaska. 

– Hvem skal få alle tingene mine? Sparepengene mine? Leiligheten? Jeg har jo ikke barn. Burde jeg opprette et testamente? Hvordan gjør jeg det? 

– Mamma og pappa kommer til å dåne når de åpner klesskapet mitt etter at jeg er fuckings dau og klage over alt for mye klær og solbriller (ikke spør!). 

– Guns N’ Roses- låter i begravelsen. Og den Morten Harket-låta som jeg elsker. På vei ut skal det spilles «Rocket Queen» så det rister i glassmaleriene. Fy faen! 

Sånn rent bortsett fra at jeg ikke skal dø da. Ikke du heller. Man dør ikke av sånne ting som dette. Man tar koniseringen og lever det deilige livet videre!

Likevel er det ubehagelig (jævlig) å få en sånn beskjed, syntes jeg. Og som den grubleren jeg er, så jeg for meg mye rart der i mørket på kjøkkenet. Det meste var dønn drita urealistisk. Heldigvis! 

Et par uker etterpå var jeg så heldig at noen hadde avbestilt en time på Ullevål.

– Den kunne jeg få, sa den smørblide og hyggelig damen jeg snakket med.

Snakk om flaks og hipp hurra! La meg bli ferdig med dette en gang for alle. 
 

Female gynecologist working at the hospital examining her patient on a gynecological chair profession job occupation medicine clinical healthcare feminine concept.Foto: Colourbox

Jeg møtte opp, og verdens snilleste sykepleier tok meg med inn. Jeg svettet som en gris (bokstavelig talt), men hun hadde en utrolig kul humor, noe som gjorde at jeg slappet litt av. Jeg sa til legen:

-Det er bare å ta ut hele dritten (livmoren). Trenger ikke å få barn jeg. Få ut hele greia, dersom du mener at det er behov for det. 

Hun smilte lunt.

– Det er ikke nødvendig, altså. Du kan få unger etter dette. Så mange du vil. Men det er alltid greit å vite hvor pasienten står da.

Sympatisk måte å si at jeg overdriver på. Men jeg ble litt lettet også. Da skjønte jeg liksom (helt på ordentlig denne gangen), at dette ikke var farlig. Så skulle jeg til pers: 

Vekk med klærne, bortsett fra t-skjorta. Hopp opp på benken. Sprik med beina. Bedøvelse. Jeg hater sprøyter, men det går jo faktisk alltid bra (selv en sprøyte der nede, langt inni stasen gikk helt fint). Jeg skviste og moste hånden til sykepleieren så hardt at hun klynket: 

-Trener du mye du eller? Hjelpe meg. Godt grep her. 

Jeg fikk litt selvtillit av det (for å være ærlig), mens jeg kjente at legen drev på der nede. En merkelig følelse. Og jeg følte litt ubehag. Men plutselig og i løpet av innmari kort tid:

-Ferdig! 
– Hæ? Allerede? Tuller du?
– Niks. Kjøp deg noen tjukke nattbind (bleier) og ikke noe bading, sex (ikke noe problem, du) eller trening på to uker (to uker uten trening?? seriøst??) Du kan gå på jobb i morgen da (ikke noe fri heller, nei).

Jeg var litt svimmel, og det føltes litt rart og ømt der nede i underetasjen. Men jeg var også lettet, takknemlig og glad for at det er mulig å fikse det. At vi har et så fantastisk helsevesen med så mange dyktige folk. 

Noen måneder etter kom brevet jeg lengtet etter: 
– Du er helt kvitt celleforandringene, og HPV-testen er negativ.

Fy faen, tenkte jeg. Dette er bare helt rått.

Jeg er så sinnsykt glad for at jeg sjekket meg.  Så derfor: Ikke utsett det. Ikke vent. Vær så snill. Det kan være deg neste gang. 

 

4 kommentarer
    1. Kutte av livmortappen? Heldigvis ikke! Det handler om å fjerne en liten bit av livmorhalsen hvor celleforandringene sitter. Dersom de hadde tatt hele hadde det vært veldig vanskelig å få barn etterpå da det er livmorhalsen som holder barnet og fostervannet inne i livmoren. Men heldigvis tar de såpass lite at de fleste kan bære frem terminfødte barn etterpå. Men det er også greit å vite at man har økt risiko for senabort og for tidlig fødsel, sammenlignet med de som ikke er konisert. Hilsen en som har født for tidlig pga svak livmorhals etter konisering.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg