hits

september 2017

Jeg hører ikke til noen plass lenger, hverken hos pappa eller mamma

Teen daughter struggles as parents fight behind her
Foto: iStock

Den unge kvinnen som har skrevet innlegget ønsker å være anonym av hensyn til familien.

Allerede på ungdomsskolen begynte jeg å se at det var behov for at de fikk tid fra hverandre. Jeg husker jeg ba mamma om å skille seg, for jeg så hvor ulykkelig hun var og hvor destruktive de var for hverandre. Pappa ville bare være hjemme og drikke til han sovnet, mens mamma prøvde å holde seg opptatt og så ikke gleden i alkohol, antageligvis mye på grunn av forholdet pappa hadde til det. Mamma har i ettertid sagt at hun holdt sammen med pappa så lenge fordi hun ikke ville utsette oss barna for en stygg skilsmisse da vi var såpass unge. På en måte er jeg takknemlig for det, men samtidig så får man en helt annen innsikt i forholdene når man er såpass voksne som vi var. Jeg skulle gjerne ønske at mamma ikke hadde kastet bort så mange år kun for å prøve å skjerme oss barna, da det ikke var noe hyggelig å leve med dem de siste årene før skilsmissen heller.

Det er lett å tenke at livet etter en skilsmisse er lettere enn å være midt oppi det hele. Det er feil, etter min mening. Jeg kommer fra en familie der mine foreldre skilte seg etter flere unødvendige år med å prøve å holde sammen. Det var et pes mest for moren min, da faren min ikke så andre enn seg selv og ikke så noen problemer med familiedynamikken. Han sliter den dag i dag med alkohol, som jeg vil påstå at er roten til mange av mine foreldres problemer. Men det er en historie for en annen anledning.

Poenget mitt i denne teksten er at i skilsmissekaoset var det mange følelser og mye som ble snakket om, i motsetning til etterpå, hvor det er en allmenn oppfatning at det går bra, at man er ute av det kjipe og inne i nye, hyggeligere situasjoner. MEN, det som ikke ble tatt opp i kaoset, har blitt kostet vekk under et teppe, en haug som bare vokser for hver dag som går. Man får aldri sagt alt man har på hjertet, mest i frykt for å gjøre situasjonen verre. Jeg er altså livredd for å skape konflikter, når jeg og min familie har vært gjennom såpass mange ubehagelige situasjoner.

I ettertid har jeg gått flere ting i møte. Det første jeg la merke til var pappas omfavnelse av rollen som offeret. Han ante visstnok ikke hva som skjedde, hvor denne skilsmissen kom fra og mente han hadde blitt urettferdig behandlet. Med alkohol som hjelper fikk han spredt dette budskapet til ganske mange mennesker, som gjør at jeg mistenker at mange sitter igjen med feil versjon av det hele, eller rettere sagt kun med hans versjon, da mamma og vi søsken ikke ville snakke om dette med hvem som helst. Hans rolle som offer førte også til at han til enhver tid påstår at han har så dårlig råd, til tross for regelmessige innkjøp av nye klær, sydenreiser og man må ikke glemme alkoholen (dette er bare noen få eksempler). Jeg kan ikke snakke på vegne av mine søsken, men jeg føler at hver gang vi møtes, er det større fokus på økonomiske kostnader enn å skape minner sammen. Å føle at du er en byrde er ikke noe koselig, men det konstante maset om hvor synd det er på ham hele tiden, gjør at jeg vil sprekke og skrike ut hvordan han selv har sørget for å havne i denne situasjonen. Jeg sitter igjen med et ubehag og vil egentlig ikke ha mer med ham å gjøre.

En annen ting man må gjennom som skilsmissebarn er muligheten for at foreldrene dine finner seg nye partnere. Mamma fant en kar. Jeg så hvor lykkelig han gjorde henne. Jeg har hørt at det er vanlig å ikke like «nye foreldre», men det tror jeg kan være en «understatement» i mange situasjoner. For min del var det ok, da jeg ikke bor hjemme og jeg likte tanken på at hun ikke måtte sitte i huset alene med tankene sine. Det var lettvint til å begynne med, han kom innom av og til og hilste når vi var hjemme på besøk, det var rett og slett god tone. Det som gjorde alt veldig ekte, og vanskelig, var når de hastet seg inn i et huskjøp som jeg ikke fikk vite noe om før kjøpet var gjennomført og de begynte å flytte noen måneder senere. Man kan være så optimistisk man bare vil, men det er rett og slett vanskelig. Å måtte forholde seg til en ny person (i et nytt hus) permanent, som man kun har møtt litt når man har vært hjemme på besøk, det byr på utfordringer. Han er vant til en viss prosedyre og standard mens jeg er vant til en helt annen. Det som kanskje er den største utfordringen er at mamma er så hodestups forelsket og setter ham over alt. Dette er kanskje egoistisk å si, men jeg liker det ikke, da jeg har vært vant til å være førsteprioritet. Det er helt klart en tilvenningsprosess, og igjen vil jeg ikke skape konflikter når jeg ser at mamma er så fornøyd. Jeg kjenner allikevel at når han blir mer og mer komfortabel med å si ifra og gi tilsnakk, får jeg en traumatisk flashback til tiden før skilsmissen, og jeg føler meg ikke hjemme i det nye huset de har kjøpt. Det er kanskje også verdt å nevne at jeg har sett en tydelig endring i mammas verdier, holdninger og personlighet. Det er klart man endrer seg litt etter hvem man er sammen med, men noen verdier trodde jeg hun skulle holde fast på. Når jeg ikke helt kjenner igjen moren min, har jeg lett for å klandre den personen som har påvirket dette mest.

Uansett, jeg sitter igjen og føler at jeg ikke hører til noen plass lenger, hverken hos pappa eller hos mamma.

For å få noe læring ut av denne teksten vil jeg først og fremst oppfordre alle til å prøve å forstå at det er sykt mye som foregår bak kulissene, så selv om du som uteforstående ser en harmonisk situasjon, så er ikke det alltid tilfelle. Da kan det være greit å holde tilbake spørsmål du har lyst til å stille i offentlige settinger og heller vente med det til dere er alene, for å unngå kleine situasjoner.

Til alle som er skilsmissebarn vil jeg gjerne si at dere må bruke venner for alt det er verdt. Dersom jeg ikke hadde fått luftet meg til mine venner, hadde jeg nok gått nedenom og hjem. Venner er en egen type familie man velger selv, og den familien hadde jeg aldri klart meg uten. Bare det å vite at du kan ringe dem når som helst, få trøst når du vil og alltid den reaksjonen du ønsker når du forteller noe. Den forståelsen og omsorgen er uvurderlig. Søsken er også deilig å snakke med selvfølgelig, for de vet akkurat hvordan du har det. Hadde jeg vært enebarn og måtte håndtere alt dette alene, hadde jeg blitt gal. Det er ingen som forstår deg så godt som noen som går gjennom akkurat det samme. For de som er foreldre som har skilt seg, prøv å forstå at det er mye usagt. Barna dine er mye smartere enn dere tror, vi får med oss det meste, og jeg anbefaler dere å være litt mer observante.

Dette er selvsagt ikke tilfelle i alle situasjoner. Dette er min opplevelse, men jeg tviler på at jeg er alene om en slik situasjon og slike følelser.