hits

september 2017

Jeg hrer ikke til noen plass lenger, hverken hos pappa eller mamma

Teen daughter struggles as parents fight behind her
Foto: iStock

Den unge kvinnen som har skrevet innlegget nsker vre anonym av hensyn til familien.

Allerede p ungdomsskolen begynte jeg se at det var behov for at de fikk tid fra hverandre. Jeg husker jeg ba mamma om skille seg, for jeg s hvor ulykkelig hun var og hvor destruktive de var for hverandre. Pappa ville bare vre hjemme og drikke til han sovnet, mens mamma prvde holde seg opptatt og s ikke gleden i alkohol, antageligvis mye p grunn av forholdet pappa hadde til det. Mamma har i ettertid sagt at hun holdt sammen med pappa s lenge fordi hun ikke ville utsette oss barna for en stygg skilsmisse da vi var spass unge. P en mte er jeg takknemlig for det, men samtidig s fr man en helt annen innsikt i forholdene nr man er spass voksne som vi var. Jeg skulle gjerne nske at mamma ikke hadde kastet bort s mange r kun for prve skjerme oss barna, da det ikke var noe hyggelig leve med dem de siste rene fr skilsmissen heller.

Det er lett tenke at livet etter en skilsmisse er lettere enn vre midt oppi det hele. Det er feil, etter min mening. Jeg kommer fra en familie der mine foreldre skilte seg etter flere undvendige r med prve holde sammen. Det var et pes mest for moren min, da faren min ikke s andre enn seg selv og ikke s noen problemer med familiedynamikken. Han sliter den dag i dag med alkohol, som jeg vil pst at er roten til mange av mine foreldres problemer. Men det er en historie for en annen anledning.

Poenget mitt i denne teksten er at i skilsmissekaoset var det mange flelser og mye som ble snakket om, i motsetning til etterp, hvor det er en allmenn oppfatning at det gr bra, at man er ute av det kjipe og inne i nye, hyggeligere situasjoner. MEN, det som ikke ble tatt opp i kaoset, har blitt kostet vekk under et teppe, en haug som bare vokser for hver dag som gr. Man fr aldri sagt alt man har p hjertet, mest i frykt for gjre situasjonen verre. Jeg er alts livredd for skape konflikter, nr jeg og min familie har vrt gjennom spass mange ubehagelige situasjoner.

I ettertid har jeg gtt flere ting i mte. Det frste jeg la merke til var pappas omfavnelse av rollen som offeret. Han ante visstnok ikke hva som skjedde, hvor denne skilsmissen kom fra og mente han hadde blitt urettferdig behandlet. Med alkohol som hjelper fikk han spredt dette budskapet til ganske mange mennesker, som gjr at jeg mistenker at mange sitter igjen med feil versjon av det hele, eller rettere sagt kun med hans versjon, da mamma og vi ssken ikke ville snakke om dette med hvem som helst. Hans rolle som offer frte ogs til at han til enhver tid pstr at han har s drlig rd, til tross for regelmessige innkjp av nye klr, sydenreiser og man m ikke glemme alkoholen (dette er bare noen f eksempler). Jeg kan ikke snakke p vegne av mine ssken, men jeg fler at hver gang vi mtes, er det strre fokus p konomiske kostnader enn skape minner sammen. fle at du er en byrde er ikke noe koselig, men det konstante maset om hvor synd det er p ham hele tiden, gjr at jeg vil sprekke og skrike ut hvordan han selv har srget for havne i denne situasjonen. Jeg sitter igjen med et ubehag og vil egentlig ikke ha mer med ham gjre.

En annen ting man m gjennom som skilsmissebarn er muligheten for at foreldrene dine finner seg nye partnere. Mamma fant en kar. Jeg s hvor lykkelig han gjorde henne. Jeg har hrt at det er vanlig ikke like nye foreldre, men det tror jeg kan vre en understatement i mange situasjoner. For min del var det ok, da jeg ikke bor hjemme og jeg likte tanken p at hun ikke mtte sitte i huset alene med tankene sine. Det var lettvint til begynne med, han kom innom av og til og hilste nr vi var hjemme p besk, det var rett og slett god tone. Det som gjorde alt veldig ekte, og vanskelig, var nr de hastet seg inn i et huskjp som jeg ikke fikk vite noe om fr kjpet var gjennomfrt og de begynte flytte noen mneder senere. Man kan vre s optimistisk man bare vil, men det er rett og slett vanskelig. mtte forholde seg til en ny person (i et nytt hus) permanent, som man kun har mtt litt nr man har vrt hjemme p besk, det byr p utfordringer. Han er vant til en viss prosedyre og standard mens jeg er vant til en helt annen. Det som kanskje er den strste utfordringen er at mamma er s hodestups forelsket og setter ham over alt. Dette er kanskje egoistisk si, men jeg liker det ikke, da jeg har vrt vant til vre frsteprioritet. Det er helt klart en tilvenningsprosess, og igjen vil jeg ikke skape konflikter nr jeg ser at mamma er s fornyd. Jeg kjenner allikevel at nr han blir mer og mer komfortabel med si ifra og gi tilsnakk, fr jeg en traumatisk flashback til tiden fr skilsmissen, og jeg fler meg ikke hjemme i det nye huset de har kjpt. Det er kanskje ogs verdt nevne at jeg har sett en tydelig endring i mammas verdier, holdninger og personlighet. Det er klart man endrer seg litt etter hvem man er sammen med, men noen verdier trodde jeg hun skulle holde fast p. Nr jeg ikke helt kjenner igjen moren min, har jeg lett for klandre den personen som har pvirket dette mest.

Uansett, jeg sitter igjen og fler at jeg ikke hrer til noen plass lenger, hverken hos pappa eller hos mamma.

For f noe lring ut av denne teksten vil jeg frst og fremst oppfordre alle til prve forst at det er sykt mye som foregr bak kulissene, s selv om du som uteforstende ser en harmonisk situasjon, s er ikke det alltid tilfelle. Da kan det vre greit holde tilbake sprsml du har lyst til stille i offentlige settinger og heller vente med det til dere er alene, for unng kleine situasjoner.

Til alle som er skilsmissebarn vil jeg gjerne si at dere m bruke venner for alt det er verdt. Dersom jeg ikke hadde ftt luftet meg til mine venner, hadde jeg nok gtt nedenom og hjem. Venner er en egen type familie man velger selv, og den familien hadde jeg aldri klart meg uten. Bare det vite at du kan ringe dem nr som helst, f trst nr du vil og alltid den reaksjonen du nsker nr du forteller noe. Den forstelsen og omsorgen er uvurderlig. Ssken er ogs deilig snakke med selvflgelig, for de vet akkurat hvordan du har det. Hadde jeg vrt enebarn og mtte hndtere alt dette alene, hadde jeg blitt gal. Det er ingen som forstr deg s godt som noen som gr gjennom akkurat det samme. For de som er foreldre som har skilt seg, prv forst at det er mye usagt. Barna dine er mye smartere enn dere tror, vi fr med oss det meste, og jeg anbefaler dere vre litt mer observante.

Dette er selvsagt ikke tilfelle i alle situasjoner. Dette er min opplevelse, men jeg tviler p at jeg er alene om en slik situasjon og slike flelser.