hits

Burde jeg skamme meg?

07.02.2018 - 10:16 Ingen kommentarer

Av: Ragnhild Margrethe Andersen aka RMABeauty

Innlegget ble først publisert på rmabeauty.com og kan leses her

Det er mange gode poeng ute og går. Poeng som råder fra øst til vest om hva som skaper press, hva man bør bruke plattformen sin til og hvem som burde skamme seg eller få en hederspris, eller i dette tilfellet; en Vixen Influencer award. Midt i denne orkanen av blogginnlegg og influencerutsagn befinner jeg meg i den vindfrie sonen av spekulering. Hvilken side burde jeg stelle meg på? 

HER ER JEG

Jeg har siden 2011, da jeg utdannet meg som makeupartist, jobbet i kosmetikkbransjen. Jeg har solgt sminke, hudpleie og parfyme i 7 år og har under alle år elsket bransjen jeg er i. Jeg elsker å lære og å lære bort. I oktober 2017 tok jeg steget for å starte for meg selv som makeupartist freelancer, og lagde i den sammenheng en blogg. Her kunne jeg dele alt jeg kunne fra før, og ville lære, innen skjønnhet. For en drøm! Tenk å kunne leve av det jeg elsker å gjøre! Selv er jeg en stor tilhenger av skjønnhetsblogger, både norske og utenlandske. Jeg syntes det er utrolig fascinerende å se hva makeupartister gjør med makeup, hva slags produkter og tiltak man kan gjøre for å ha en ung hud lengst mulig og hva man generelt sett kan gjøre kosmetisk med utseendet. Ja, jeg vet det høres overfladisk ut, men er det egentlig det? Dette er min passion akkurat som noen har bil, fotografi eller fisking som sin. Jeg føler meg veldig heldig som får lov til å jobbe med det jeg elsker å drive med, og ikke minst ser jeg opp til folk som er flinke i yrket sitt, skulle det være makeup, hudpleie eller kosmetiske inngrep. 

HER ER HVOR JEG BEGYNNER Å SVETTE

Du skal representere deg selv, men ikke om du liker overfladiske ting. 

Ett av de store pressene er presset man kan få av menneskene du ser opp til. Et annet er presset du får om å skulle mene den riktige tingen. 

Her er et lite utklipp fra Ulrikke Falch´s innlegg som jeg leste på NRK.no;

"Industrien tjener penger på ungdom sin overbevisning om at de kan forbedre seg. En fuktighetskrem mot rynker, strømpebukse som holder magen inne, leppestift som pumper opp leppene. Vårt dårlige selvbilde er en milliardindustri. Skjønnhetstyranni består av å redusere mennesker til objekt som skal forbedres.

Flere som er nominert i Vixen Influencer Awards fremmer et usunt utseendefokus, et ekstremt forbruk og halvt gjennomtenkte budskap om psykisk helse og plastisk kirurgi. Det er ikke beundringsverdig.

Jeg skal fortsette å fremme mine meninger og budskap, jeg vil kommunisere noe som gjør en forskjell, og jeg tror jeg skal klare det uten tannbleking, haircarepills og sminkeprodukter. Jeg trekker meg fra finale-nominasjonen til Vixen Influencer Awards. Jeg trenger ikke en pris for å vite at det jeg gjør er viktig."

Etter jeg leste innlegget var jeg helt målløs. Det gikk en serie av sjokkede og sinte følelser igjennom meg, etterfulgt av en grundig identitetssjekk - på meg selv. 

Jeg var fornærmet på vegne av alle beautybloggere og alle som generelt jobber i kosmetikkbransjen, men hvilken rett hadde jeg til å være det? Det hun sier har flere sannheter, og samtidig er jo dette en industri som jeg selv elsker så høyt. Jeg er jo en forbruker selv om jeg har satt meg i blogger- og influencerstolen, og jeg er 100% klar over all reklamen og påvirkningen som blir trykket ned i halsen min. Jeg sluker det med glede, for dette er ting jeg digger. Det gjør meg lykkelig å høre om strømpebukser som kan holde inn magen og leppestift som plumper opp leppene. For meg er dette innovasjon og kule oppfinnelser, akkurat som en ny Tesla på markedet for en bilentusiast. Og bloggen min lagde jeg for likesinnede som liker å høre om det siste innen produkter, teknikker og nyheter innen skjønnhetsbransjen. Men samtidig som jeg fremmer skjønnhetsprodukter så bruker jeg ofte hashtaggen #letsbehonest, for å vise at livet ikke ser ut som et nøye tilrettelagt instagrambilde. Da poster jeg bilder av ansiktet mitt fra 5 min etter jeg har stått opp ved siden av mitt senere polerte, sminkede ansikt. Det er viktig for meg å vise en ekte jente samtidig som jeg deler gleden over sminke. 

Så hvor skal jeg stille meg? Jeg viser jo nye produkter hver uke og er ikke en fremmed for kosmetiske inngrep. Syntes skaren til Falch at jeg fremmer et usunt utseendefokus og et ekstremt forbruk? Dette er jo absolutt ikke tanken bak min blogg eller jobb, og det er ikke sånn jeg selv vinkler påvirkningen jeg får av de jeg ser opp til. Men det betyr ikke at ingen andre gjør det, så derfor står jeg nå i midten av orkanen og lurer på hva f jeg skal gjøre. 

Makeup er jobben min. Jeg blir sponset og betalt for å snakke om og bruke makeupen til forskjellige merker. Har jeg da en umoralsk jobb? Jeg legger produkter i forskjellige looker på forskjellige mennesker for å vise hvor flotte man blir. Det betyr ikke at jeg ikke synes et naturlig ansikt er flott. 

Er det lov å hylle en «uperfekt» kropp men også hylle en «perfekt» en? Kan jeg digge innleggene av mårratrynet til Ulrikke Falck og gi en like til poseringstrynet til Kylie Jenner? Gjør det meg til en hykler? 

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal ha det til å være så enten eller. 

PERSONLIG

Personlig tror jeg at å prøve å stoppe influencere fra å samarbeide med skjønnhetsindustrien fordi det kan gi et skjønnhetspress til unge jenter og gutter er å sy puter under armene på ungdommen. Isteden for å fjerne påvirkningen fra øynene deres burde vi bygge opp et samfunn der unge mennesker klarer å stå for sine egne valg. Å se på kjendiser som opererer seg i hytt og pine skal ikke være en likning til at du får lyst til å gjøre det samme. Du kan se det, gjøre opp din egen mening om det, og så går livet sin gang. For mange år siden var det tatoveringer som var de «riktige» menneskenes skrekk og gru. I dag tenker man ikke to ganger over å se oldemors fødselsdato på underarmen til tanten din. Selv om tatoveringer har blitt en helt vanlig ting, så er det fortsatt en sak om smak. Og jeg hyller at vi har kommet dit hvor folk kan få velge selv hva de vil tatovere på sin egen kropp. 

ALT BØR IKKE VÆRE VIKTIG

Jeg kan skjønne at det å reklamere for en ny foundation ikke er så beundringsverdig, men det er yrket mitt og jeg vil kjenne stolthet over det jeg driver med, ikke skam (pun intended). Jeg er helt enig i at viktige saker burde blitt fremmet mer i media enn 11 tips om perfekt basemakeup. Derfor tror jeg det er viktig å ha forbilder og influencere som Ulrikke som bruker sin plattform for å fremme viktige saker. Det jeg syntes er pussig er denne slaktingen av Vixen Influencer Awards, når dette er et mediapakket event som har valgt å fremme nemlig Ulrikke som influencer. En ting er at hun ikke trenger bekreftelse for å vite at det hun gjør er riktig, men det at en som henne er nominert til en pris for verdiene sine sender ut bekreftelse til alle som deler disse verdiene, pluss at det gir en stor påvirkning til alle de andre som følger med. Her ble det servert en megastor plattform for hennes ytringer, så velger hun å ydmyke hele eventet og de andre nominerte som fronter en helt annen kategori enn henne. Dette skaper bare en større splittelse i samfunnet, hvor shaming av andre gjøres mer lovlig. Internett-trollene som fores av grunner til å kunne hate på andre har en fest, og vi som syntes det er gøy med sminke og skjønnhet blir stemplet enda hardere som inkompetente barbiedukker. Så, Ulrikke, her få du et pent ordtak, sendt rett fra østfoldkjeften min; Takk skal du faen meg ha. 

For å lese hele innlegget til Ulrikke Falch, se her: 

Kilde: https://www.nrk.no/ytring/bloggpris_-nei-takk_-1.13891836

Les flere innlegg på RMABeautys blogg her. 

Jeg hører ikke til noen plass lenger, hverken hos pappa eller mamma

25.09.2017 - 12:39 7 kommentarer

Teen daughter struggles as parents fight behind her
Foto: iStock

Den unge kvinnen som har skrevet innlegget ønsker å være anonym av hensyn til familien.

Allerede på ungdomsskolen begynte jeg å se at det var behov for at de fikk tid fra hverandre. Jeg husker jeg ba mamma om å skille seg, for jeg så hvor ulykkelig hun var og hvor destruktive de var for hverandre. Pappa ville bare være hjemme og drikke til han sovnet, mens mamma prøvde å holde seg opptatt og så ikke gleden i alkohol, antageligvis mye på grunn av forholdet pappa hadde til det. Mamma har i ettertid sagt at hun holdt sammen med pappa så lenge fordi hun ikke ville utsette oss barna for en stygg skilsmisse da vi var såpass unge. På en måte er jeg takknemlig for det, men samtidig så får man en helt annen innsikt i forholdene når man er såpass voksne som vi var. Jeg skulle gjerne ønske at mamma ikke hadde kastet bort så mange år kun for å prøve å skjerme oss barna, da det ikke var noe hyggelig å leve med dem de siste årene før skilsmissen heller.

Det er lett å tenke at livet etter en skilsmisse er lettere enn å være midt oppi det hele. Det er feil, etter min mening. Jeg kommer fra en familie der mine foreldre skilte seg etter flere unødvendige år med å prøve å holde sammen. Det var et pes mest for moren min, da faren min ikke så andre enn seg selv og ikke så noen problemer med familiedynamikken. Han sliter den dag i dag med alkohol, som jeg vil påstå at er roten til mange av mine foreldres problemer. Men det er en historie for en annen anledning.

Poenget mitt i denne teksten er at i skilsmissekaoset var det mange følelser og mye som ble snakket om, i motsetning til etterpå, hvor det er en allmenn oppfatning at det går bra, at man er ute av det kjipe og inne i nye, hyggeligere situasjoner. MEN, det som ikke ble tatt opp i kaoset, har blitt kostet vekk under et teppe, en haug som bare vokser for hver dag som går. Man får aldri sagt alt man har på hjertet, mest i frykt for å gjøre situasjonen verre. Jeg er altså livredd for å skape konflikter, når jeg og min familie har vært gjennom såpass mange ubehagelige situasjoner.

I ettertid har jeg gått flere ting i møte. Det første jeg la merke til var pappas omfavnelse av rollen som offeret. Han ante visstnok ikke hva som skjedde, hvor denne skilsmissen kom fra og mente han hadde blitt urettferdig behandlet. Med alkohol som hjelper fikk han spredt dette budskapet til ganske mange mennesker, som gjør at jeg mistenker at mange sitter igjen med feil versjon av det hele, eller rettere sagt kun med hans versjon, da mamma og vi søsken ikke ville snakke om dette med hvem som helst. Hans rolle som offer førte også til at han til enhver tid påstår at han har så dårlig råd, til tross for regelmessige innkjøp av nye klær, sydenreiser og man må ikke glemme alkoholen (dette er bare noen få eksempler). Jeg kan ikke snakke på vegne av mine søsken, men jeg føler at hver gang vi møtes, er det større fokus på økonomiske kostnader enn å skape minner sammen. Å føle at du er en byrde er ikke noe koselig, men det konstante maset om hvor synd det er på ham hele tiden, gjør at jeg vil sprekke og skrike ut hvordan han selv har sørget for å havne i denne situasjonen. Jeg sitter igjen med et ubehag og vil egentlig ikke ha mer med ham å gjøre.

En annen ting man må gjennom som skilsmissebarn er muligheten for at foreldrene dine finner seg nye partnere. Mamma fant en kar. Jeg så hvor lykkelig han gjorde henne. Jeg har hørt at det er vanlig å ikke like «nye foreldre», men det tror jeg kan være en «understatement» i mange situasjoner. For min del var det ok, da jeg ikke bor hjemme og jeg likte tanken på at hun ikke måtte sitte i huset alene med tankene sine. Det var lettvint til å begynne med, han kom innom av og til og hilste når vi var hjemme på besøk, det var rett og slett god tone. Det som gjorde alt veldig ekte, og vanskelig, var når de hastet seg inn i et huskjøp som jeg ikke fikk vite noe om før kjøpet var gjennomført og de begynte å flytte noen måneder senere. Man kan være så optimistisk man bare vil, men det er rett og slett vanskelig. Å måtte forholde seg til en ny person (i et nytt hus) permanent, som man kun har møtt litt når man har vært hjemme på besøk, det byr på utfordringer. Han er vant til en viss prosedyre og standard mens jeg er vant til en helt annen. Det som kanskje er den største utfordringen er at mamma er så hodestups forelsket og setter ham over alt. Dette er kanskje egoistisk å si, men jeg liker det ikke, da jeg har vært vant til å være førsteprioritet. Det er helt klart en tilvenningsprosess, og igjen vil jeg ikke skape konflikter når jeg ser at mamma er så fornøyd. Jeg kjenner allikevel at når han blir mer og mer komfortabel med å si ifra og gi tilsnakk, får jeg en traumatisk flashback til tiden før skilsmissen, og jeg føler meg ikke hjemme i det nye huset de har kjøpt. Det er kanskje også verdt å nevne at jeg har sett en tydelig endring i mammas verdier, holdninger og personlighet. Det er klart man endrer seg litt etter hvem man er sammen med, men noen verdier trodde jeg hun skulle holde fast på. Når jeg ikke helt kjenner igjen moren min, har jeg lett for å klandre den personen som har påvirket dette mest.

Uansett, jeg sitter igjen og føler at jeg ikke hører til noen plass lenger, hverken hos pappa eller hos mamma.

For å få noe læring ut av denne teksten vil jeg først og fremst oppfordre alle til å prøve å forstå at det er sykt mye som foregår bak kulissene, så selv om du som uteforstående ser en harmonisk situasjon, så er ikke det alltid tilfelle. Da kan det være greit å holde tilbake spørsmål du har lyst til å stille i offentlige settinger og heller vente med det til dere er alene, for å unngå kleine situasjoner.

Til alle som er skilsmissebarn vil jeg gjerne si at dere må bruke venner for alt det er verdt. Dersom jeg ikke hadde fått luftet meg til mine venner, hadde jeg nok gått nedenom og hjem. Venner er en egen type familie man velger selv, og den familien hadde jeg aldri klart meg uten. Bare det å vite at du kan ringe dem når som helst, få trøst når du vil og alltid den reaksjonen du ønsker når du forteller noe. Den forståelsen og omsorgen er uvurderlig. Søsken er også deilig å snakke med selvfølgelig, for de vet akkurat hvordan du har det. Hadde jeg vært enebarn og måtte håndtere alt dette alene, hadde jeg blitt gal. Det er ingen som forstår deg så godt som noen som går gjennom akkurat det samme. For de som er foreldre som har skilt seg, prøv å forstå at det er mye usagt. Barna dine er mye smartere enn dere tror, vi får med oss det meste, og jeg anbefaler dere å være litt mer observante.

Dette er selvsagt ikke tilfelle i alle situasjoner. Dette er min opplevelse, men jeg tviler på at jeg er alene om en slik situasjon og slike følelser.

Fra rosa til rød

21.08.2017 - 12:48 Ingen kommentarer

AV: Kristian Eilertsen, 1. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU)

Blogginnlegget ble opprinnelig publisert på kristianeilertsen.blogg.no

Sist ut i rekken av valgkampstunt, er min hjembys ubestridte bloggdronning, Sofie Elises video, som ble spredt i sosiale medier søndags ettermiddag og kveld.​ Min klassevenninne på videregående skole, har stått bak og medvirket i en video som oppfordrer folk til ikke å stemme på Fremskrittspartiet. Det er flere ting enn musikken som får meg til å stusse. Mange av påstandene er direkte løgn, og er rett og slett vanskelig å svelge.

Skjermdump (Sophie&Joakim)

I motsetning til Norges største blogger, vil jeg bruke tiden på å snakke mitt eget parti opp, heller enn å snakke ned partiet som Sofie Elise tydeligvis skal stemme på: Arbeiderpartiet. Mye kan tyde på at hun har funnet tilbake til sitt gamle parti, etter å ha vært innom både Høyre i 2013, og Miljøpartiet De Grønne i 2015. Veien fra rosa til rød synes kort.

Jeg har ikke til hensikt å kritisere videoen hennes, musikksmaken eller hennes valg av parti, men omgangen med fakta gir meg en noe dårlig smak i munnen. På kort tid slenges det ut så mange påstander, at det er et under at det ikke går tett i halsen. Jeg følte derfor et behov for å tilbakevise et par av disse.

I et av punktene til Sofie Elise, hevder hun at Fremskrittspartiet har kuttet i bistanden for å hjelpe U-land. Jeg skulle ønske det var så vel, men dessverre har ikke FrP fått gjennomslag for å kutte i bistanden, som har gått til korrupte statsledere og diktatorer. Disse milliardene av skattebetalernes penger, skulle jeg heller sett kom det norske folk til gode, blant annet til å styrke forsvaret, bygge trygge veier og gi barna våre skikkelige skolebygg.

Videre påstår Sofie Elise at Fremskrittspartiet tar inn ikke mer enn 36 milliarder i bompenger fra folk. Jeg lurer på hvordan hun har klart å hoste opp dette tallet, men korrekt er det i alle fall ikke. I Nasjonal transportplan, som ble vedtatt før sommeren, skal det ikke kreves inn mer enn 10,9 milliarder i bompenger i året. Som politiker i Fremskrittspartiet, er jeg selvfølgelig ikke fornøyd med at veiene i Norge fremdeles skal bygges med bompenger. Hadde det vært opp til Fremskrittspartiet, hadde det ikke blitt krevet inn en eneste krone i bompenger. Dessverre står Fremskrittspartiet alene i denne kampen.

Kanskje den mest sentrale karakteren i videoen, er Sofie Elise som spiller innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug ? en av Norges tøffeste politikere. Mens Sofie Elise sleiker på et kors, kommer det også nok en usann påstand om at Fremskrittspartiet ikke vil bære flyktningbarn inn til Norge på gullstol. Det er tydeligvis lett å være innvandringsliberaler når man tjener godt, og overhodet ikke kjenner innvandringens konsekvenser på kroppen. Sofie Elise er selv en som jobber hardt, og alt hun har oppnådd er et resultat av dette. Det er nettopp dette Listhaug snakket om, da hun sa at ingen kan forvente å bli båret på gullstol i Norge. For å bli skikkelig integrert, er det helt nødvendig med betydelig egeninnsats. Langt mellom liv og lære for Sofie Elise, med andre ord.

Jeg kjenner Sofie Elise som ei reflektert jente. Hun har også en god evne til å argumentere for sine synspunkter. Jeg husker flere av gangene vi diskuterte politikk på ungdomsskolen eller på videregående skole. Vi hadde til og med faget «Politikk og menneskerettigheter» sammen. Jeg har rett og slett stor respekt for Sofie Elise. Derfor er det skuffende at hun har en så lemfeldig omgang med fakta, selv om videoen åpenbart er ment som et humoristisk innslag i valgkampen.

Stemmeretten er en av de viktigste rettighetene vi har i et fritt samfunn. Mange av hennes fans skal kanskje stemme for første gang, og er muligens usikker på hva man skal stemme. Jeg skal ikke bruke tid på å si hvem dere ikke skal stemme på, eller å forsøke å skremme dere bort fra det partiet dere har valgt ut. Jeg kommer i tiden fremover til å fortelle deg hvorfor jeg syns det hadde vært kult om du stemmer Fremskrittspartiet 11. september. Likevel er jeg sikker på at Sofie Elise har mer suksess med sin kamp mot Freia Påskeegg, enn mot Norges tredje største parti, Fremskrittspartiet.

 

Fest, kjærlighet og så mye mer

21.06.2017 - 10:06 6 kommentarer

AV: Marthe Øvrum, leder i Skeiv Ungdom


Fredag 23.juni begynner Oslo Pride. En drøy uke med debatter, kunst, show, fest, og sist men ikke minst- selveste Pride Paraden den 1.juli. Vi i Skeiv Ungdom vet at det finnes dem som ikke forstår seg på Pride, som synes det blir for mye «homofokus» eller som tenker at vi har kommet så langt at det ikke lenger er behov for å danse rundt i Oslos gater med regnbueflagg og boa. Jeg tror at verden hadde vært et finere sted generelt hvis vi alle hadde danset mer rundt i gatene med regnbueflagg og boa, bare sånn at det er sagt. Men Pride handler om så mye mer enn det som synes på overflaten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Pride handler om følelser, om rettigheter og om muligheten til å leve gode liv som seg selv. Pride handler om å hylle de som har stått på barrikadene for at vi har kommet dit vi er i dag, om å ikke ta egen frihet for gitt, og om å kjempe for de av oss som fortsatt ikke blir møtt på en god måte i samfunnet. Pride handler om meg, og uavhengig av om du er skeiv eller ikke, så tror jeg at Pride også kan handle om deg. For Pride handler om hvilket samfunn vi vil leve i, og om hvordan vi sammen kan skape et samfunn som kan romme mangfoldet blant oss mennesker. 

Jeg deltok på min første Pride som 18-åring. Fra Pride det året sitter jeg spesielt igjen med to minner. Den ene minnet er fra da jeg kom til Pride Park, og la merke til regnbueflaggene som vaiet i vinden foran rådhuset. Jeg hadde sett regnbueflagg mange ganger før, og selv om det så lenge jeg kan huske har vekket en god følelse i meg, så ble møtet med regnbueflaggene ved rådhuset ekstra sterkt. For meg ble regnbueflaggene i  kommunens flaggstenger hjembyen min sin måte å si «hei» til meg på. Byen min sa hei til hele meg, og ville flagge for min frihet til å være meg selv. Det gav en skikkelig god følelse, og en stolthet som jeg frem til da ikke hadde kjent så mye på.

Den andre minnet er av en mer ubehagelig karakter. Bakerst i paraden gikk det en demonstrant med et stort skilt hvor det stod «God hates fags» Demonstranten hadde også med seg en megafon som han brukte til å formidle sitt lite hyggelige budskap. Et budskap om at jeg og andre skeive som elsker etter eget hjerte og ikke samfunnets normer er feilvare, har misforstått eller er dårlige mennesker. Det gikk tusenvis av andre mennesker i paraden den dagen, likevel er det han jeg husker best. Det har gått flere år siden mitt første møte med Pride. Likevel tror jeg at dette møtet med Pride kan illustrere noe av hvorfor Pride er så utrolig viktig.

Pride bidrar til de av oss som bryter med normer for kjønn og seksualitet kan få oppleve å bli sett og synliggjort. Ved å ta plass i bybildet, danse i gatene, diskutere i debattene og lage show og fest, er vi med på å si at vi finnes og at livene våre er likeverdige andre menneskers liv. Pride er fest, glede, kjærlighet og stolthet! Men Pride er også kamp. Pride er kampen mot hat og uvitenhet, og kampen for et samfunn som ivaretar mangfoldet blant oss.

For Skeiv Ungdom er Pride er motstand mot de stemmene som mener at homolobbyen må knuses, og en viktig synliggjøring av at selv om vi har kommet langt - så har vi fortsatt mye å kjempe for. Fortsatt er homo et av de mest brukte skjellsordene i norske skolegårder og fortsatt finnes det mennesker som ikke kan være åpne om hvem de er i frykt for å bli møtt på en dårlig måte. Fortsatt finnes det stemmer som roper høyt om at transkvinner ikke er kvinner, og fortsatt er det sånn at de av oss som hverken identifiserer oss som mann eller kvinne ikke får anerkjent våre kjønn av staten. Skeiv Ungdom jobber for mangfold og mot diskriminering hele året, og det varmer våre hjerter å se folk under Pride støtte opp om våre verdier.

Pride er en hyllest til de som kom før oss, en feiring av hvor langt vi har kommet og en kamp for en enda bedre fremtid. Så bli med på festen, bli med i kampen, og delta på Pride!

Les mer: Oslo Pride Parade med Skeiv Ungdom

Mange har hengt seg opp i bruken av ordet plastikkdame, og jeg kan forstå det

30.03.2017 - 10:38 Én kommentar



Leserinnlegget stiller først og fremst spørsmål ved Vinterfestukas booking av Sophie Elise til Svarta Bjørn-konferansen. Dette er et spørsmål som ble stilt av lesere allerede da det ble kjent at hun var en av foredragsholderne i januar, og er del av en løpende debatt. Vår vurdering var at spørsmålet er betimelig, og fordi mange diskuterer det var det også viktig at spørsmålet ble løftet på leserinnleggplass. Så brukte forfatteren av innlegget begrepet plastikkdama. Vi løftet først dette ordet opp i tittelen, og det har jeg forklart at vi tar selvkritikk på i mitt svar til leserne som reagerte på vår Facebook-side. Vi endret tittelen etter ganske kort tid, men beklager at ordet ble løftet i tittelen. Så hører det med til historien at det aktuelle leserinnlegget har utløst et skrev av nye innlegg fra lesere som tar Sophie Elise i forsvar, som vi har publisert på nett og satt på trykk. Som lokalavis er det å være en arena for lokal debatt en sentral oppgave.

Vår hensikt var ikke å publisere dette innlegget for å henge ut eller mobbe noen. Sophie Elise er en offentlig person som gjorde en offentlig opptreden i Narvik, og på bakgrunn av dette har en av våre lesere skrevet et leserinnlegg med sin mening om hennes deltakelse på Svarta Bjørn-konferansen. Som en kjent person som også oppsøker offentligheten, var vår vurdering at hun også er vant med at det menes noe i offentligheten om det hun gjør. Men vi ønsket ikke å mobbe noen.

Dette er som sagt et leserinnlegg, ikke noe en journalist har skrevet. Selvsagt skal man ikke mobbe, men det er forskjell på at en av våre lesere mener noe og hva en journalist eller redaktør skriver. Det er også forskjell på for eksempel en butikkdriver i Narvik som står på scenen og en kjendisblogger som har 60.000 lesere hver dag og makt til å svare for seg.

Vi tok kontakt med Sophie Elise og hun fikk anledning til å svare for seg, men via managementet fikk vi beskjed om at hun ikke ønsket å kommentere saken.

For øvrig har jeg skrevet følgende kommentar til leserne våre på Facebook som reagerte:

Saken som debatteres i denne tråden er et leserinnlegg skrevet av Jorunn Horrigmoe, som setter spørsmålstegn ved bookingen av Sophie Elise til Svarta Bjørn-konferansen. Jeg har ingen problemer med å forsvare at Fremover publiserer et leserinnlegg som stiller spørsmål ved programmet i et så stort og viktig arrangement som det Svarta Bjørn-konferansen er. Det er sikkert flere enn Horrigmoe som har gjort seg tanker om dette, og nettopp derfor er det også viktig at spørsmålene stilles.

Det jeg har problemer med, er tonen i debatten her på Facebook. Denne diskusjonen sporer tidvis av i forhold til hva det stilles spørsmål om i innlegget. Og misforstå ikke: Fremover har selv bidratt til at dette har skjedd. Mange har hengt seg opp i bruken av ordet plastikkdame, og jeg kan forstå det. Tittelen var et sitat fra innlegget, og jeg ser at Fremover ikke hadde behøvd å løfte dette som et poeng i tittelen. Her tar vi selvkritikk. Nettopp derfor gikk det heller ikke lang tid fra saken var publisert til vi faktisk endret tittelen på innlegget. Den første tittelen blir av enkelte oppfattet som spisset mobbing og jeg forstår det. Dette har ikke vært vår hensikt.

Så fungerer Facebook dessverre sånn at vi ikke kan endre tittelen som vises på saken vår her inne. Av den grunn vurderer vi å slette hele denne tråden. Ikke fordi vi ikke tåler kritikk mot oss selv, men fordi innlegget slik det fremstår nå rammer Sophie Elise unødvendig hardt. Sophie Elise har bygget opp en offentlig posisjon som innebærer at hun også må tåle at mange mener mye om henne. Det har hun stått i lenge før Svarta Bjørn-konferansen, og Sophie Elise har både kanalene og evnen til å svare godt for seg. Det gjør det selvsagt ikke greit å mobbe henne. Om hun hadde noe på Svarta Bjørn å gjøre eller ikke, tar ikke vi stilling til, men vi tillater selvsagt at våre lesere har meninger om akkurat dette.

Christian S. Andersen, sjefredaktør i Fremover

Ny blogg!

07.02.2017 - 12:38 Ingen kommentarer

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen